Guds herlighet

"Far, du har gitt meg dem, og jeg vil at de skal være der jeg er, så de får se min herlighet, den du har gitt meg fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt." Joh. 17,24.

Det er ikke bare vi som lengter etter å se Guds herlighet; Jesus vil også gjerne vise oss sin herlighet. Det skjer når vi er der han er. Det er sterkt hvordan Jesus flere ganger i Johannes-evangeliet gir uttrykk for at han vil at disiplene hans skal være der hvor han er. (12,26; 14,3) Det er tydelig at et liv med Jesus handler om nærhet.

Det er mange dybdelag i dette med Guds herlighet, tror jeg. Litt av hans herlighet ser vi rett og slett fordi han bor i oss og vi er fylt av hans kjærlighet. Fullt og helt skal vi se hans enorme herlighet i evigheten. Men i mellomtida tror jeg vi kan forvente å se mer og mer når vi har kvalitetstid med ham. Vi vet at når vi tilber ham så gir vi ham plass iblant oss, fordi han troner på og tar bolig i vår lovsang. (Salme 22,4)

"Mine kjære! Nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli. Men vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli lik ham, for vi skal se ham som han er." 1.Joh.3,2.

Hele vår relasjon til Jesus er så dyp, så mystisk og så spennende at - hvem kan vente?! La ditt rike komme, la din vilje skje, la oss få se din herlighet mer og mer i denne tida, Jesus!

Å bevare hjertet

I det siste har jeg spurt Gud hva det vil si å bevare hjertet sitt framfor alt, slik som Salomo formaner til. (Ordspr. 4,23) Ofte har jeg tenkt at det handler om å beskytte hjertet sitt sånn at man ikke blir såra - eller iallefall ikke så knust at det er vanskelig å komme seg skikkelig på beina igjen. Ofte har jeg tenkt at det handler om å ikke gi hjertet sitt til noen som ikke vil ha det. Det kan også handle om å bevare et mykt hjerte og ikke bli hard.

Mens jeg har tenkt og snakket med Gud om dette så har jeg fått noen viktige poeng å tenke på. Ikke at jeg mener å ha et svar med to streker under eller full åpenbaring om temaet, men Gud har belyst noen sider. Gud selv har jo gitt hjertet sitt til oss. Det var en stor risiko, for det er mange som ikke vil ta imot Guds hjerte. Så det å bevare hjertet sitt handler ikke først og fremst om la være å elske noen som ikke elsker deg tilbake. Dermed handler det heller ikke om å beskytte seg selv så mye at man ikke blir såra - eller å sette opp et festningsverk så man blir hard. Elsker man noen som ikke elsker tilbake, så vil man svært sannsynlig bli såra. Det gjelder i alle typer relasjoner.

Den beste måten å bevare hjertet sitt på under alle omstendigheter er å gi det til Gud først. Uansett hva som skjer med hjertet mitt og hvem jeg gir det til, så vil jeg at det skal være Gud som bestemmer over det. Jeg gir det ikke til noen uten at Gud sier at jeg får lov. Jeg vil ikke risikere å bli såra av situasjoner som Gud ikke har behag i. Men blir jeg såra, så vet jeg at Gud er den beste til å lege knuste hjerter. Den prosessen er litt enklere hvis hjertet mitt i utgangspunktet var i Guds hender, for da slipper jeg først å bryte ned stoltheten min.

Når det er sagt, så tror jeg at Gud har behag i at vi gir oss selv til hverandre i kjærlighet. Det er sånn Gud er - han har gitt seg selv til oss - og vi ligner på ham. Men det må skje på Guds måte. Man gir seg ikke til alle på samme måte og i like stor grad.

Paulus skriver faktisk en liten oppskrift på hvordan man skal bevare hjertet sitt. Da jeg leste det i dag følte jeg det bekrefta det jeg erfarer selv, nemlig at hvis man gir hjertet sitt til Gud så blir det sterkt samtidig som det blir enda mykere.

"Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere! La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær. Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus." Fil. 4,4-7.

Når hjertet vårt tilhører Gud, så bevares det - selvom ting kan gjøre vondt likevel.



Originalt postet 7. september 2015. 

Alltid grunn til å glede seg

"Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, til en arv som aldri forgår, aldri skitnes til og aldri visner."
1.Pet.1,3-4.

Sterkt! Og så fortsetter han med å legge ut om hvordan de pga. frelsen kan juble og er fylt av en glede så herlig at den ikke kan rommes i ord.

Jeg ber for meg selv at jeg aldri må bli "vant" til det jeg har fått i Jesus. Må det alltid være så nytt og friskt for meg at jeg stadig gleder meg og jubler! Gleden i Herren er vår styrke. (Neh.8,10)



Originalt postet 30. august 2015.

Nærhet har alltid vært Guds drøm

Jeg driver og leser 2.Mosebok for tida. Kapittel 33 er heftige saker og gjorde stort inntrykk på meg denne gangen. Vi ser hvordan Guds nærvær senket seg i telthelligdommen hver gang Moses var der, og hvordan han snakket med Moses "ansikt til ansikt, slik som mennesker snakker med hverandre". Vi får høre hvordan Gud svarer på Moses sine bønner. Det er ikke småtteri han gjør heller. Svarene sier mye om at Guds hjerte for folket sitt er at han ønsker å være nær dem: Han lover å vandre sammen med dem, og han lar Moses få se sin herlighet. Det kan nesten virke som om Gud bare venta på at Moses skulle be, for han svarer at han vil la all sin godhet gå forbi ham. Straks Moses har bedt, har Gud en plan for hvordan det skal gjøres.

Guds hjertelag for Moses og folket kommer tydelig fram og sier meg mye om hans hjerte for sitt folk, som inkluderer oss: at han ønsker å komme helt nær oss, snakke med oss og utveksle tanker med oss. Han er ikke en gud som kun gir ordrer og beskjeder når det absolutt trengs, men han stiger ned for å komme nær oss og holde samtaler med oss. (v. 11) Dette nære forholdet er jo faktisk Guds motivasjon for hele loven han gir til Israel, og han sier det rett ut: "Jeg vil reise min bolig midt iblant dere og ikke ha avsky for dere. Jeg vil vandre midt iblant dere. Jeg skal være deres Gud, og dere skal være mitt folk." (3.Mos.26,11-12)

Mens jeg leste kom jeg til å tenke på historien om Abraham som fikk besøk av Gud i eikelunden. Tilsynelatende kom Gud bare for å være sammen med Abraham og spise med ham. Før han skulle dra derfra stadfesta han at løftet til Abraham om en sønn stod fast. Deretter planla Gud å tilintetgjøre Sodoma og Gomorra, og tenkte at han ikke ville skjule for Abraham hva han ville gjøre siden han hadde utvalgt ham. Det fører til at Abraham frimodig ber for byene i et ordskifte med Gud. Det er helt tydelig at Gud lytter til ham og tar hensyn til det som ligger Abraham på hjertet. Svarene hans viser også tydelig at det alltid ligger på Guds hjerte å frelse så mange som mulig. (1.Mos.18,1-33)

Slik som Abraham var utvalgt er vi det også - utvalgt, helliget og elsket av ham. (Kol.3,12) Han deler sine tanker med oss og lar oss respondere. Han er personlig og kaller oss ved navn. Han lar oss finne nåde hos seg, slik som Moses fant. (2.Mos.33,17) Det at han sendte Jesus for å dø for hver enkelt av oss og Den hellige ånd for å bo inni oss er jo det ultimate beviset på Guds lengsel etter et nært forhold til oss.

Takk, Gud!



Originalt postet 25. juli 2015.

Lovsang og lydighet

Lovsang og lydighet er to sider av tilbedelsen vår. De er to viktige ingredienser i den personlige "gudstjenesten" som Gud setter pris på. (Gudstjeneste = tjene Gud, ikke sant?!)
Lovsang og lydighet uttrykker vår kjærlighet til ham; Sammen beviser de vår hengivenhet til Gud - så sant hjertet er på rett plass.

Uten lydighet blir lovprisningen tomme ord. Det er ingen kraft bak dem.
Uten lovprisning kan lydigheten lett bli følelsesløs og drevet av en feilaktig oppfatning av Gud, fordi vi ikke har intimt fellesskap med ham - vi kjenner ham egentlig ikke.
Likevel skal man ikke ha dårlig samvittighet for å lovsynge og tilbe Gud selvom man ikke har lyktes med å gjøre alt Gud har sagt - Guds nåde er ufattelig stor, og nært fellesskap med Gud inspirerer til lydighet! Lydighet til Gud er først of fremst å tro på Jesus og følge ham. Har man valgt å følge Jesus er det nåde for å feile. La alltid tilkortkommenhet, svakhet og synd drive deg nærmere Gud, ikke vekk fra Gud! Det var nettopp dét Jesus døde for! 

Lydighet begynner med å ta imot Jesus. Den ultimate lydighet mot Gud er å gi ham herredømme til å fylle oss med sitt nærvær og sin kjærlighet. Det gir oss muligheten til å ha et kjærlighetsbasert forhold til ham med nært fellesskap i tilbedelse og i Ordet. Det er en toveis kommunikasjon og gjensidig berøring. Derfra blir man satt i stand til å fortsette å være lydig mot ham i alle små og store ting. Han er Herre - han setter reglene - og Han elsker oss med en brennende ivrig kjærlighet. (All grunn til å glede seg!)

Jesus er alltid verdig!
-verdig både lydighet og kjærlighet.

(Noen referanser: Joh. 16,9. "Synden er at de ikke tror på meg." Altså er lydigheten at vi tror på ham. Rom.1,5. 15,18. Om "lydighet i tro" og "bringe folkeslagene til lydighet".
For øvrig, diskuter gjerne i kommentarfeltet!)

Tilbedelse midt i verden!

Tilbedelse omhandler i bunn og grunn hele livet. Rom. 12,1-2 viser oss noe om det. Dessuten sier Hebr. 13,15-16 dette: "La oss da ved ham stadig bære fram for Gud vårt lovprisningsoffer, det vil si frukt av lepper som priser hans navn. Men glem ikke å gjøre godt og dele med andre; for slike offer er til Guds behag."
En bekjent av meg fra England er på misjonstur med 24/7 Prayer på "partyøya" Ibiza. Hans refleksjoner og skildringer i den følgende bloggen berører meg både åndelig og emosjonelt, og vitner om det jeg allerede vet: at tilbedelse er viktig i alt misjonsarbeid, fordi mennesker enten vil tilbe Gud eller noe annet de fyller livet med. Tilbedelse av den levende Gud tiltrekker folk. Atmosfæren forandres der hvor Gud tilbes, og mange ikke-kristne opplever Guds nærvær. Når vi tilber "bygger" vi en trone for Gud iblant oss. Han troner allerede i det himmelske, men når vi tilber ham gir vi ham plass iblant oss.
Jordnært og ærlig, samtidig oppbyggelig og inspirerende: 

http://gettingthebootsdirty.wordpress.com/2014/09/18/church/



(Originalt postet 18. september 2014.)

Nærhet og ivrig kjærlighet

For de som tolker Salomos Høysang som en bok som omhandler forholdet mellom Jesus og hans brud (oss!) så vel som menneskelig kjærlighet, så kan den bringe åpenbaringer om Guds kjærlighet til oss og dessuten inspirere vår respons til ham. Det har iallefall jeg opplevd, og det har skapt i meg en dypere tillit til Gud og mer glede. Derfor vil jeg veldig enkelt og kort dele noen refleksjoner over de versene fra kapittel 1 og 2 som inspirerer meg til å tilbe Jesus. Jeg vil anbefale å lese med andakt. ;)

"Å, om han ville kysse meg
med kyss av sin munn!" (1,2)

Uten at jeg har studert dette verset, tenker jeg at det handler om lengsel etter Guds nærvær, om å kjenne at han er nær, at han omfavner oss, og om det som kommer fra hans munn: hans ord og hans ånd i det han puster på oss. 

"Din kjærlighet er bedre enn vin." (1,2)

Dette verset inspirerer meg til å søke Guds nærvær i tilbedelse fordi det vitner om at effekten av det er bedre enn rusen av alkohol. Det er attraktivt. I tillegg inspirerer det meg til å avstå fra helt legitime goder i perioder for å søke Gud istedet, f.eks. faste fra mat. Vin, druer og rosiner i Bibelen representerer på en måte det gode liv, det søte, og kan av og til sammenlignes med fest og moderne god mat og drikke. Verset vitner om at Gud smaker bedre enn alle andre fornøyelser og nytelser. Han er så god! Han smaker godt. "Smak og se at Herren er god!" (Salme 34,9)

"Ta meg med! La oss løpe!" (1,4)

Det må være en grunn til at mange syns det virker så romantisk å stikke av med kjæresten. Jeg har alltid sett for meg dette verset på lignende måte. Bruden lengter etter at han skal ta henne med seg. Gud vil også ha oss for seg selv, et sted uten forstyrrelser eller andre fokus enn hverandre. Jeg tenker på Hosea 2:14: "Derfor vil jeg lokke henne, føre henne ut i ørkenen og tale til hennes hjerte." Selvom konteksten viser oss at Gud tok dette steget fordi bruden hans var vrang og utro, så tror jeg det alltid ligger høyt på hans hjerte å ta oss med til det stedet hvor det bare er han og hans elskede. Og når vi er der så vil han tale til våre hjerter. En av de engelske oversettelsene (CEB) sier: "Therefore, I will charm her, and bring her into the desert, and speak tenderly to her heart." 

"La oss juble og glede oss over deg, la oss prise din kjærlighet høyere enn vin." (1,4)

Mens Salmene motiverer oss til å lovprise Gud ved å henvise til hans storverk, godhet og nåde, samt at det sømmer seg for de oppriktige, så motiveres jeg her av åpenbaringen om at Guds kjærlighet smaker bedre livets goder!

"Som et epletre blant trærne i skogen, slik er kjæresten min blant sønnene. Jeg nyter å sitte i hans skygge, hans frukt er søt for ganen." (2,3)

Jesus er som et tre med søt frukt som smaker godt. Han gir ly og deilig skygge. Hvem vil vel ikke sitte i et sånt nærvær og bli forfriska?! Det minner meg om Salme 23 hvor det står at han lar meg ligge i grønne enger og fører meg til vann hvor jeg finner hvile. Det er forfriskende, behagelig og godt å sanse inn inntrykket av Jesus.

"Inn i vinhuset har han ført meg,.." (2,4)

Det er ikke kjedelig å kjenne Jesus - han tar oss med til vinhuset. I engelske oversettelser står det "banqueting house". Det er snakk om fest. Det er snakk om å drikke seg fulle på vin. Jesus kom med ny vin i nye skinnsekker. (Matt.9:17) Det er han vi drikker av - det blir synlig i nattverden. Paulus skrev: "Drikk dere ikke fulle på vin, bli heller fylt av Den hellige ånd." Gud sammenlignes altså med vin i NT også. Gud smaker godt og føles bra! Å tilbe er å drikke av Den hellige ånd. Å drikke av Den hellige ånd er å tilbe. "Man blir hva man spiser", sies det. Når vi tilber og fokuserer på Jesus blir vi fulle av ham. Både åndelig sett og mentalt sett. 

"…hans merke over meg er kjærlighet." (2,4)

Før stod det: "Hans banner over meg er kjærlighet." Jeg vet ikke hvilket ord som brukes i grunnteksten, men det står "banner" på engelsk også. I ordboka står dette om banner: "fane; stridsmerke; samlingsmerke
kjempe, tjene under ens b- under ens kommando". Kjærlighet er merket som samler oss. Kjærligheten er vår kommandant , vår ordre og vårt våpen - Gud er kjærlighet. Kjærlighet er merket vi "strider" under som krigere i Guds rike. Og vi vet ut fra Bibelen og egen erfaring at tilbedelse, bønn og Guds ord er effektive våpen i kampen. 

"Inn i vinhuset har han ført meg,
hans banner over meg er kjærlighet."

Det fascinerende er at mens det jordisk sett er svært dumt å gå til vinhuset for å drikke hvis man straks skal kjempe i krig, så vet vi at jo mer vi fyller oss med Gud og drikker av hans kjærlighet, jo sterkere står vi i åndelige kamper. Den beste måten å seire på er å bruke tid i hans nærvær og beundre ham. 

"Stå opp, min elskede, min vakre jente, og kom!" (2,13)

Vi lengter etter Guds nærvær. Gud lengter etter vårt nærvær også! 

"…la meg få se deg, la meg få høre stemmen din!" (2,14)

Gud lengter etter vårt nærvær og vår lovsang.

(Originalt postet 27. august 2014.)